Min lille uslepne diamant.

14469521811_0ca36c441b_o«Mamma, hvorfor ser fargen på veggen ut annerledes der det er sol, enn i skyggen? Hvorfor har nesten alle hvitt på plankene rundt vinduene? Mamma, du fortalte meg at krukken sprakk fordi vannet i den frøs til is, og isen er større enn vannet, er det derfor veien har sprukket også… for at vannet har fryst?» Spørsmålene kom rennende ut, i stor fart uten pause, fra vi gikk ut døren hjemme, og helt til vi ankom barnehagen. På en spesielt trøtt morgen gjorde jeg et iherdig forsøk på å skaffe meg et pusterom, og jeg spurte, «skal vi leke en lek?»

Hun så opp på meg med spente øyne. En lek med mamma er alltid gøy.

«Skal vi se om vi klarer å være stille fra nå, og helt til barnehagen?»

Hun trengte ikke engang å tenke på det. Like raskt som alt annet spyttet hun ut, «nei, det klarer jeg ikke,» og så fortatte hun å spørre i sitt sedvanlige tempo.

Det var ustanselige spørsmål, og mammaen var så trøtt så trøtt, og ville egentlig bare ha fred. Den gangen, da hun var så liten, klarte jeg ikke å se at alle disse spørsmålene bare var et tegn på at den lille jenta mi stadig observerer og analyserer, og er så sulten etter ny viten.

Barn er jo så nysgjerrige.

Jeg må innrømme at på den tiden var jeg litt misunnelige på de som hadde barn som kunne sitte lenge i ro uten å ytre et ord.

Det var ikke det at jeg ikke var glad i barnet mitt, akkurat sånn som hun var, langt der ifra. Det var bare det at barnet hadde mye mer energi til å spørre enn det mammaen hadde til å svare.

Vi gledet oss begge to til hun skulle begynne på skolen. Begynne å lære alt det hun hadde så lyst til å vite, uten at det var mamma som trengte å være kilden til kunnskapen. Og skolestart gikk bra! Hun elsket det, hun blomstret, og en god stund var det til og med gøy å gjøre lekser! Hun mestret skolen, og hun mestret den bra.

Det skulle ikke vare evig.

Lesetrening ble et hatet ord her i huset.

Tiden gikk, første klasse ble til andre, og andre ble til tredje. Sakte men sikkert mistet hun følelsen av at dette kan hun. Det var ingen store kriser, ingen tegn til at hun ikke skulle klare skolen greit, men hun var likevel frustrert at hun ikke helt hang med. Det var i lesing det var verst. Hun klarte å lese, og det klarte hun greit helt fra starten, men så var det liksom som om alle andre dro ifra. Hun leste, hun leste med flyt, men hun leste fryktelig sakte.

«Men det går seg til,» sa læreren, «ikke noe problem.»

«Hun trenger bare mer trening,» hørte vi.

Lesetrening ble et hatet ord her i huset. Det å få henne til å lese var som å trekke tenner. «Du må,» sa jeg. «Jeg vil ikke,» sa hun, og kampen var i gang. «Men lekselesing hører også med i de 20 minuttene hver dag,» sa hun, og hadde helt rett. 20 minutter lesing hver dag var leksa, lekselesing inkludert. Men hvordan klarer andre barn å lese i tillegg, tenke jeg, og undret meg, for mitt barn brukte da vesentlig mer enn 20 minutter hver dag på å lese leksene, og når det er gjort er viljen og energien til å lese mer fullstendig borte.

«Ingen fare,» fikk vi høre på utviklingssamtalene. Hun ligger litt lavt i lesehastighet, men det er godt over bekymringsgrensa.

Bekymringsgrensa – det ble et ord jeg holdt meg fast i. Det er ingen grunn til bekymring.

Hun skulle helt opp i det femte trinnet på skolen, og sent inni det trinnet også, før vi, foreldre og lærere, skulle innse at dette kan ikke være helt rett. Utredning, testing og PPT ble ordene vi brukte. Og så ble systemet satt i sving. Først var det testing på skolen, som viste at den jenta som helt frem til nå tross alt hadde holdt seg over bekymringsgrensa, og som tilsynelatende hadde god leseforståelse, antagelig allikevel hadde dysleksi. Henvisningen ble sendt til PPT, men det skulle gå lenge før noe mer ble gjort.

Jenta som alltid har elsket skolen – tross alt – gruet seg til skoledagene. Migreneanfallene hun har kom hyppig, og hun var omtrent konstant kvalm. «Tenk om jeg ikke har dysleksi?» sa hun en dag, «hva skal jeg si da?» Hun forklarte at venninner kunne kommentere at hun skrev så mye feil i tekstmeldinger og at hun så gjerne ville ha en unnskyldning til det – å kunne forklare det med dysleksi, men om hun ikke hadde det, hva da?

Mammahjertet mitt brast, og jeg bar på en veldig skyldfølelse for at jeg ikke hadde plukket opp dette tidligere. Hadde jeg holdt meg for godt fast i ordet bekymringsgrense? Skulle jeg har reagert tidligere?

Dobbelt eksepsjonelle elever er elever med generelle evner utover det vanlige (stort potensial for læring), og som samtidig har en form for læringsvanske.

Hun var godt inni det sjette året på skolen innen vi skulle til PPT. Hun er spent og forventningsfull, og det er mammaen også. Testingen på PPT går greit, og hun syntes til og med at det var gøy. Vi ville ikke bli kalt inn mer til PPT fikk vi høre, vi ville få resultatet av testen i brev hjem i postkassen.

Overraskelsen var derfor stor da det bare noen dager senere var brev i postkassen, og ikke bare med resultatet av testen, det var også innkalling til nytt møte. Testen viste nemlig at min lille jente faller inn under en veldig liten gruppe elever det er ganske så vanskelig å plukke opp. Hun er dobbelt eksepsjonell.

Dobbelt eksepsjonelle barn, defineres av Branca Lie i boka Eksepsjonelle og dobbelteksepsjonelle elever – begavede elever og begavede elever med læringsvansker som elever med generelle evner utover det vanlige (stort potensial for læring), og som samtidig har en form for læringsvanske.

Min jente har altså et læringspotensial godt over normalområdet, men har samtidig dysleksi. Og dysleksien var altså vanskelig å få øye på. PPT sa selv at det var ikke mulig å se dysleksien på tidligere leseferdighetstester, og kartleggingsprøver osv. Det var ingen røde flagg i hennes prøver. Hun har dysleksi, men hennes ellers meget gode lære-egenskaper har kompensert, så den har ikke vært synlig. Hennes lesing, og ikke minst leseforståelse, har ikke skåret så lavt at det er bekymringsfullt lavt i forhold til normale lære-evner, men den er bekymringsfullt lav i forhold til hennes egne evner.

Lærevansker hos elever som tilhører denne gruppa, overskygger deres begavelse. Disse elevene Har spesifikke lærevansker i form av dysleksi, men viser leseferdigheter og fagoppnåelse på et gjennomsnittlig nivå

Lærevansker er vanskelig å oppdage hos noen dobbelt eksepsjonelle elever, fordi vanskene blir overskygget av deres begavelse. Montgomry deler dobbelt eksepsjonelle elever inn i tre grupper:

  1. Lærevansker hos elever som tilhører denne gruppa, blir som regel identifiser. Disse elevene er underytere, og
    • Viser dikrepans mellom høy skår på evnetester og lav oppnåelse i skolefag under eksamen
    • Viser diskrepans mellom verbaldelen og utførelsen av IQ-testen; viser faglig resultater på klassens gjennomsnittsnivå.
    • Viser ujevnt mønster av høy og lav oppnåelse i skolefagene, men kan oppnå resultater på klassens gjennomsnittsnivå
    • Viser gode resultater bare i aktiviteter utenfor skolen.
  2. Lærevansker hos elever som tilhører denne gruppa, overskygger deres begavelse. Disse elevene
    • Har spesifikke lærevansker i form av dysleksi, men viser leseferdigheter og fagoppnåelse på et gjennomsnittlig nivå
    • Har problemer med håndskrift, men viser gjennomsnittlig oppnåelse i andre fag
    • Har store motoriske koordineringsvansker og senmotoriske vansker
  3. Lærevansker hos elever i denne gruppa, blir som regel ikke oppdaget. Det er elever som
    • Har sosioemosjonelle og atferdsmessige problemer
    • Er «dagdrømmere» og kjeder seg på skolen
    • Har fattig språklig bakgrunn, men som fungerer gjennomsnittlig godt fordi de kompenserer mye.

Alle elevene i disse gruppene kan betegnes som underytere og med dårlig selvbilde, noe som skyldes deres lærevansker.

Min jente hører hjemme i gruppe 2, og det var ikke min skyld at jeg ikke så det. Allikevel gjør det vondt at det tok så lang tid.

Men brikkene faller på plass nå. Nå er det så mye som stemmer. Nå skjønner jeg jo at hun har sagt det hele tiden. Setninger som «mamma, jeg kan egentlig mer, jeg rekker bare ikke å skrive det,» gir mening nå. «Mamma, vi hadde kahoot på skolen, men jeg får ikke vist at jeg kan det – de andre har jo svart lenge før jeg har fått lest ferdig, og da mister jeg konsentrasjonen. Da klarer jeg ikke å lese noe, og da ser det ut til at jeg er dårligst!» Lærerens kommentar om at han sjeldent har sett en elev med en evne til å på egenhånd resonere seg frem til, stort sett korrekte svar, gir også mening. Det gjør også kommentaren om at det er synd at hun ikke er motivert til å gjøre mer lesetrening, for hun som er så vitebegjærlig ville jo ha så god nytte av å kunne lese bedre.

Det har jo ligget der – oppe i dagen – vi har jo bare ikke sett det.

Plutselig ser jeg henne på en ny måte. Istedenfor å være det barnet som alltid har kranglet og sutret over at det er så mye lesing i leksene, har nå isteden blitt det barnet som alltid har gjort leksene, og gjort de bra, til tross for at hun sliter med å lese. Min lille jente har hele tiden vært en uslepen diamant som venter på å få skinne. Ei jente som venter på å få lov til å meste i samsvar med sitt potensial. Endelig ser jeg hvem hun er.

Første tiltak er gjort. PC er kjøpt inn: nøye vurdert i forhold til ytelse, størrelse og tanke på at den må dras med til og fra skole hver dag. Lydbøker er mottatt, og lingdys og lingright er installert. Ting går ikke på skinner enda, og som mamma føler jeg at vi ikke er i mål med tilrettelegging. Men møte med skolen er bestilt, og vi skal nok sammen finne frem til en grei løsning som ikke bare tilrettelegger for hennes lærevanske, men også for hennes gode evner. Vi er bare i begynnelsen, og jeg gleder meg til å se hvordan veien blir videre.

Kilde: Eksepsjonelle og dobbelteksepsjonelle elever – begavede elever og begavede elever med læringsvansker, Branca Lie. Cappelen Damm AS 2014.

One thought on “Min lille uslepne diamant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *