Skrekken for det blanke arket

Om en ukes tid setter jeg nesa mot Roma, og JIB 9 (Jus in Bello convention 9). JIB9 er en Supernatural convention som sammen med den multi-fandom JIBLand 3 convention utgjør JIBWeek. Som ihuga Supernatural-fan er JIBcon høydepunktet, og hvert år forsøker jeg å tegne tegninger av skuespillerene som de kan signere.

I år har det gått særdeles tregt. Jeg har hatt fullstendig skrekk for det hvite arket. Ikke bare før jeg begynner å tegne. men også underveis.  Hver gang jeg har tatt en pause og begynner på igjen, har jeg sitti med en overhengende nervøsitet for at den neste blyantstreken skal ødelegge det jeg allerede har tegnet. Gleden har liksom ikke helt hvert der. Jeg har rett og slett stresset med tanken på at det er så mye mer jeg må gjøre enn å tegne, så dette har jeg ikke tid til. Samtidig som at jeg har følt et press på å tegne, fordi jeg kan jo ikke komme ned på JIBWeek uten å få noe signert, da sløser jeg jo bort en kjempe sjanse, og til sammen har dette skapt stress istede for tegneglede.

For tegning skal jo være glede!

Jeg gjør jo ikke dette for noen andre – jeg gjør det for meg selv. Hvilken glede har jeg da av den tegningen med signatur på, om det ikke har gitt meg noe å tegne den? Jeg føler ikke (lenger) noe behov for å gå opp til de (skuespillerene) og få en autograf, bare for å se de, eller ha noe de har signert. Det var muligens sånn det første året, men ikke nå lenger. Nå vet jeg at at det jeg ønsker  å få signert er noe som betyr noe for meg – en tegning jeg er fornøyd med, et bilde jeg har tatt (men det er ikke lenger lov å ha med egne bilder for signering), en kopp jeg drikker te av når jeg ser supernatural, etc. En tegning jeg ikke er fornøyd med, er ikke noe som gir meg glede av å få signert.

Så tegningen før JIB går litt tregt i år.

Jeg bestemte meg til slutt for at Jeg kun skal få autografer av de som spiller i Supernatural, og av de skal jeg kun tegne tegninger av Matt Cohen, Richard Speigh Jr og Rob Bennedict. Og jeg skal tegne de i den rekkefølgen jeg skrev dem nå. Matt Cohen har jeg aldri tegnet før, så det ville jeg gjerne prøve. Jeg har tidligere tegnet Richard og Rob, men av de hadde jeg dårligst tid med tegningen av Richard, så den var jeg mest misfornøyd med. Han fortjener at jeg tar meg tid nå. Så det er neste prosjekt. Kanskje (forhåpentigvis) rekker jeg en tegning av Rob også.

 Jeg klarte til slutt å tegne Matt, men det var vanskelig. Jeg holdt på å gi opp etterhvert. Det jeg er mest fornøyd med er at jeg faktisk ikke gav opp! Jeg endte meg å bruke en uke på å få det til – han ville liksom ikke se riktig ut – noe var galt, og jeg kunne bare ikke se hva det var. Det viste seg at det var pupillene, spesielt i høyre øye, som var feil, og det gjorde at det bare ikke så riktig ut.

One down – two to go……. Ønsk meg lykke til 🙂

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *