Det er greit å føle at det ikke er greit

Jeg traff ei ung jente for noen dager siden, på en ferie hun unner seg en gang i året. «Denne ferien redder meg» sa hun, «hvert eneste år. Uten denne turen vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg gjennom hverdagen.»

Hun er i begynnelsen av 20-årene, og skulle ikke hatt andre bekymringer enn å tenke på å bestå neste eksamen. Men isteden bruker hun livet sitt på å pleie sin syke mor, og det livet hun selv skulle leve settes på vent. Det er vondt. Og det er vondt å innrømme at det er vondt.

Så satt hun der, i en bar i et hotell mange hundre kilometer unna moren hun til daglig pleier. Men i denne ene uken av frihet hun har hvert år, og føler hun på den dårlige samvittigheten over å føle det så godt å ha noen dager der hun kan være seg selv, og kun seg selv.

det er greit å sørge over det livet du ikke fikk

Jeg visste at det ikke var mye jeg kunne si til henne som kunne gjøre hennes hverdag lettere, men jeg visste at det var en ting jeg kunne minne henne på, og det er at det er greit å føle at det ikke er greit.

Det er greit å være sint. Det er greit å være lei seg. Det er greit å gråte over det fakta at livet ble helt annerledes enn du hadde forestilt deg, og det er greit å sørge over det livet du ikke fikk. Og det er greit å innrømme at man ikke synes at det er greit.

Sykdom rammer aldri bare den syke. Sykdom rammer hele familien.

Når sykdom rammer familien er det viktig å huske på å rette sinnet og frustrasjonen der skylden hører hjemme: på sykdommen, ikke på den syke.

Jeg ble syk, istedenfor å ha en sykdom.

Jeg ser så mange syke, og deres pårørende, som går i den samme fella som jeg gjorde i så mange år: å knytte sykdommen til person. I mange år følte jeg meg angrepet, om mine nærmeste klaget på min sykdom, som om jeg kunne noe for at jeg var syk. Sykdom ble et minefelt, en evig kilde til krangel. Jeg forsto ikke før lenge etter årevis med krangel, at det vi hadde gjort feil var å legge skylden på den syke istedenfor på sykdommen. Jeg identifiserte meg med sykdommen, selv om jeg ikke så det selv. «Du er ikke din diagnose, du må ikke identifisere deg med den,» var det mange som sa til meg, og jeg mente selv at det gjorde jeg så visst ikke. Men i dag kan jeg se at det var nettopp det jeg gjorde. Det var ikke hele min identitet, men det var definitivt en del av min identitet. Det var noe som på grunn av dens omfang og konsekvenser ble en betydelig del av hvem jeg var. Jeg ble syk, istedenfor å ha en sykdom. Jeg ble problemet, istedenfor kun å være den som har et problem.

Jeg så ikke at jeg ved å knytte sykdommen og dens konsekvenser til hvem jeg var, gjorde det umulig for de rundt meg å uttrykke deres frustrasjon uten at jeg tok meg nær av det. Jeg gav ikke de mulighet til å være sint, frustrert, lei seg og mange ganger bare dritt lei, uten at jeg skulle ta meg nær av det. Det at jeg ikke klarte å skille hvem jeg er, fra sykdommen jeg har, gjorde at jeg ikke gav de rundt meg rom til å selv å være sint, uten at jeg skulle bli fornærmet.

Det var ikke før jeg selv fikk barn som måtte leve med disse konsekvensene at jeg forsto det selv. Det var da jeg innså også at de også måtte ha rom til å være sint, og at jeg måtte anerkjenne deres følelser, det var da jeg forsto at det var nettopp det jeg ikke hadde maktet å gjøre tidligere.

Vær sint, vær frustrert, vær lei deg – uansett om du er syk eller pårørende – vær forbanna – men rett det mot sykdom, og ikke person.

Vær sint, vær frustrert, vær lei deg – uansett om du er syk eller pårørende – vær forbanna – men rett det mot sykdom, og ikke person.

Men ikke la det ta overhånd; gi det en begrenset tid. Når tiden er over ta et dypt åndedrag og gå på igjen.

Si til deg selv at nå er jeg lei, nå er jeg sint, og nå synes jeg det er helt dritt – og det har jeg lov til, men bare i 15 minutter. Nå skal jeg gråte og få det ut, men når de minuttene er over,  da skal jeg ta et dypt åndedrag og møte dagen.

Så jeg sa dette til den unge jenta, hun som satt der i baren. Og når jeg var ferdig satt hun med tårer i øynene og sa «det er det ingen som har sagt til meg før, at jeg også har lov å være sint,» og da tenkte jeg at nei, vi er kanskje ikke flinke til å si nettopp det. Vi er kanskje flinkere til å være flinke, til å ikke vise at vi ikke takler, og til å si at tross alt er det noen som har det verre, mens vi sitter der med dårlig samvittighet fordi vi innerst inne ikke klarer å leve opp til det idealet vi selv er med på å bygge opp. Så sitter vi der da, og ikke aner at vi er en av mange, som ikke synes at det er så greit.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *