Drømmen som aldri slipper taket…. De ansiktsløse stemmene

Jeg leste en artikkel på  VG-nett. Det handlet om uføretrygd. Det er ikke så vesentlig hva som sto i den artikkelen, det kunne vært hvilken som helst artikkel som handler om uføre eller uføretrygd. Jeg leste kommentarene, og de var de vanlige, de som følger alle sånne artikler. Det var kommentarer om hvorfor uføre ikke fortjener bedre kår, og hvor urettferdig det er om de som faktisk bidrar til samfunnet ikke får betydelig bedre kår enn snylterene (for man må jo vite at selvom det finnes unntak, så er det mange som snylter på systemet).

I mai 2016 hadde jeg en drøm. Jeg var på en ferie sammen med ei venninne, og vi delte hotellrom. Søndag morgen, etter en kjempe fin helg utenfor Roma, våknet jeg opp etter en drøm som opprørte meg så mye at jeg våknet gråtende, og jeg klarte ikke å stoppe å gråte før hun hadde holdt armene sine rundt meg og trøstet meg i lang tid.

Jeg drømte at jeg var på en tilfeldig gate i Oslo. Det var en smal gate, og den klatret opp langs en bratt åskam. På den ene siden var det fjellvegg, og på den andre siden var det en bratt skrent. I denne skrenten vokste det bjørketrær. Ytterst på en gren på en av disse bjørketrærne krabbet min datter. Hun var en baby i denne drømmen. Jeg hadde lett etter henne på toppen av veien, på en slette der det var en åpen massegrav, og blant disse døde kroppene lette jeg etter henne -helt til jeg hørte hennes latter fra denne bratte skrenten.

Jeg visste at om jeg ikke hentet henne ville hun miste balansen og falle i døden. Og jeg visste også at om jeg krabbet ut til henne ville kvisten brekke under tyngden av meg, og vi ville begge falle i døden. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte krabbe ut til henne, og mens jeg gjorde det, så kjente jeg et kalt gufs, nærværet av alle de – de som ville at jeg skulle dø – de som ventet på å legge også meg i denne massegraven. De som ikke ville ha meg der.

Jeg var aldri i tvil – jeg visste hvem de var. Både i drømmen og i våken tilstand. De var alle de ansiktsløse menneskene som vil bli kvitt sånne som meg – vi som lever på trygd.

De gav meg aldri en pause. Ikke før jeg var i terapi, og en samtale med psykologen klarte å komme dit at jeg helt sluttet å lese kommentarer. De som skriver de kommentarene kjenner ikke meg, og det de mener betyr ikke noe for meg. Jeg skal ikke trenge å føle meg angrepet av de. Jeg skal rett og slett gi blaffen.

Selv den dag i dag er drømmen fullstendig klar for meg – nærmest som om jeg faktisk har opplevd det, og selvom jeg den dag i dag gir dem mindre oppmerksomhet – og stort sett aldri leser kommentarene – så har jeg fortsatt et behov for å tilbakevise deres påstander. Jeg har et sånn behov for å forsvare meg, å si at jeg er også et menneske – jeg har også verdi.

Foto: unsplash-logoW A T A R I

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *